En smakebit av Finnemarka

                                                   
                                                              FINNEMARKA



Finnemarka med sine skoger og rike kulturhistorie ligger omkranset av Drammenselva i vest og sør, Tyrifjorden og Holsfjorden i nord og Lierdalen i øst. Jeg har hatt mange turer inn i området opp gjennom årene, mest i den nordlige delen selvfølgelig (pga. barskogreservatet fra Breiliflaka og sørover). Gammelskog har jo alltid ligget mitt hjerte nærmest. Her i dag skal jeg imidlertid legge ut noen bilder fra den sørlige delen av Finnemarka, fra traktene omkring Tretjernsåsen og Mellomdammen/Nerdammen. Alle bildene er tatt i forbindelse med min årlige høstkonsert på Tretjernsåsen (i regi av turistforeningen, DOT). Ny konsert blir søndag 27. september 2015 kl. 13.00. Velkommen! Nyt disse bildene:

    Utsikt fra Finnemarka (Tretjernsåsen) mot Drammen og Drammensfjorden.

    Marivannet med Tverråsen og litt av Måneskinnsheia bak.

    Høst i Finnemarka.

    Blåbærlyng ved Nerdammen.

    Rognløv ved bredden av Nerdammen.

    Nerdammen i Finnemarka.

    Nerdammen i Finnemarka.

    Nerdammen i Finnemarka.

    På tur i Finnemarka!

    Skogene mot Lierdalen. Kampenhaug og Mellomdammen i forgrunnen.

    På Tretjernsåsen.

    På Tretjernsåsen.

    Hvis du etter å ha sett disse bildene fikk lyst til å dra ut på tur, så er jeg veldig fornøyd!

Tiurleik - møt sjefen over alle sjefer

TIURLEIK - VÅRENS VAKRESTE EVENTYR

Helt siden guttedagene har jeg ligget flere netter på tiurleik stort sett hvert år siden begynnelsev av 70-tallet! Det begynner å bli noen år det......Det som er fantastisk er at jeg med hånda på hjertet kan si at det føles like spennende i dag som det gjorde den gangen for lenge siden. Det blir ikke skikkelig vår uten tiurleik. Jeg kaller det for vårens vakreste eventyr i overskriften, og det er slik det føles for en naturromantiker som meg, men jeg er fullstendig klar over at for tiurene er dette ramme alvor. Et rituale for å sikre artens og de beste genenes videre eksistens i fremtiden. Det er rett og slett stort å kunne bivåne dette på nært hold hvert år. Det er nok til at ihvertfall jeg føler meg både ydmyk og takknemlig. 

Min tiurleik ligger typisk plassert i ei nordvendt li med gammel barskog med enkelte løvtreinnslag. Det viktigste er at det er gammelskog. Det har det jo blitt stadig mindre av i nyere tid, og er rimelig sikkert en av flere årsaker til at storfuglbestanden (storfugl er fellesbetegnelsen på tiur og røy) har gått tilbake siden 60- og 70-tallet. Min tiurleik ligger i et område der det fortsatt for stå gammelskog, men mye av beiteområdene (som også er veldig viktige) begynner å bli barbert fra alle kanter. Hardt jaktpress har det også vært i en årrekke, noe som jeg synes er meget beklagelig. Etter min mening burde både storfugl oh orrfugl vært fredet i dette området!

Sist vinter var kort og voldsom her på Østlandet. Barmark i de lavereliggende delen helt frem til midten av januar, og så plutselig en meter snø. Etter en måneds tid forsvant den like raskt som den kom. Men innpå skogen lå den lenger, så 17. april var det fortsatt noen snøflekker her og der innpå tiurleiken. Heldigvis! det er deilig å kjenne litt våt vårsnø under beina. Natt til 18. april blei altså første natta på tiurleik våren 2014. Som vanlig er jeg på plass i teltet kl. halv åtte på kvelden. Fra det tidspunktet kan tiurene komme inn på nattekvist når som helst. Og det er viktig å unngå å skremme fugl på leiken så klart. Været er perfekt, kveldsstemningen er akkurat slik den skal være. En måltrost synger og ei trane skriker i det fjerne. Ei rugde trekker over leiken. Nærmere halv ni deiser den første tiuren inn på nattekvist. Den skjærer nebb eller raper som det også kalles. Flere tiurer kommer inn etter hvert. De raper nærmest i kor en kort periode. Det er noe tidløst over dette, tiurenes raping er en slags urlyder. Hvor langt tilbake har tiurenes raping i vårkvelden vært å høre i disse skogene? 

Mørket og stillheten senker seg over tiurskogen. Bare ei perleugle roper fra en ås litt unna. Lukta av vår river i nesa. Jeg slumrer inn og er spent på morgendagen. Filmutstyret står ferdig rigget på stativ. Jeg er klar!

Før fire på morran, mens det fortsatt er bare ei lita lystripe synlig i øst, våkner jeg til lyden av tiurklokka (rødstrupa) og noen forsiktige knepp fra en tiur. Flere tiurer starter spillet; jeg hører den karakteristiske kneppinga i raskere og rasker tempo, så klunken og til slutt slipinga De sitter fortsatt på nattekvisten. En etter en hører jeg at de braker i vei fra trærne og lander på bakken. En av dem lander nær teltet mitt. Men er det sjefen? Er det forresten røy på leiken ennå? Har hørt at det er røy på endre leiker, så da bør det være slik her også. Og ganske riktig, jeg hører litt typisk røyekakling i nærheten, men det er ikke ved tiuren nærmest meg. Etterhvert som det lysner få jeg glimt av sjefen bak en del grankvister, med minst fire røyer på slep! En umulig plass for meg å få noe bra filmopptak, men da veit jeg ihvertfall hvor teltet skal settes neste natt! Morgenen blir 100 prosent vellykket selv om jeg ikke treffer sjefsplassen første natta. Jeg får en opplevelse jeg sent vil glemme. To andre tiurer barker sammen i en real slåsskamp foran meg. Jeg får filmet hele kampen. En sjelden opplevelse. Min første skikkelige filmscene av en tiurkamp! Spillet rundes av i 11-tida denne formiddagen.

     

De neste tre nettene blir totalt uforglemmelige. Med sjefen og hans røyer på 10 meters avstand, blir timene fylt med en eneste lang rekke spennende opplevelser. Flere parringer hver morgen og noen få av dem rimelig perfekte i forhold til filming. En del action med andre tiurer som stadig prøver å utfordre sjefen. Men denne sjefen har full kontroll og er en nytelse å studere i sin oppførsel. Han holder bra styr på flokken med røy, og det er tydelig at røyene setter pris på en sterk sjef. Åtte røy observerer jeg på det meste samtidig. Det er slett ikke verst. Antallet røyer minker for hver morgen. Flere av dem har tydeligvis fått sine tre parringer, og er fornøyd. Nå skal de etter hvert finne seg en god plass for egglegging. Reiret legges på bakken 1-3 km fra leiken. 

Etter fire intensive netter på tiurleik er jeg sliten men lykkelig. For en uttelling jeg fikk i år. Jeg markerer tiurleik 2014 med en stjerne eller to i kalenderen! Den ga mer enn jeg kunne drømme om. Sjekk ut filmen min på dt.no!

Kort og godt om storfugl:

Utbredelse i Norge: Barskogsområder over hele landet bortsett fra deler av Vestlandet og Nord-Norge. Finnes i furuskogene i indre Finnmark. Ellers i verden: østover til sentrale Sibir. Sparsomt i fjellskoger i Pyreneene og Mellom-Europa.

Beskrivelse: Størst av hønsefuglene i Norge. Hannen (tiur) ca. 90 cm, 3-5 kg. Hunnen (røy) ca. 60 cm, 1,5-2,5 kg. Tiuren er med andre ord nesten dobbelt så stor som røya Tiuren er også stor i forhold til vingene, og bakser og bråker veldig når den letter. Røy er brunspraglet med rødbrunt bryst (perfekte kamuflasjefarger) mens tiur har gråsvart overside, blågrønt metallglinsende bryst, brune vinger med hvit flekk foran vingeknoken og hakeskjegg. Over øyet har tiuren et blodrødt, fjærløst parti, men dette er ikke på langt nær så stort og tydelig som orrhanens kam. Begge kjønn har avrundet hale.

Låt: Tiurens spill består av knepping som går i raskere og raskere tempo og slutter i den såkalte klunken, og avsluttes med slipingen (minner om sliping av en ljå). Har også en rapende lyd (skjærer nebb). Denne høres mest på kvelden når tiurene slår seg inn på nattekvist, og hvis to tiurer møtes til kamp. Røya har en nasal kakling; "kokk-kokk-kokk".

Næring: Om sommeren lever storfugl mest på plantekost, utover seinsommer og høst blir det mer og mer bær. Om vinteren går det mest i furunåler men gjerne også litt einerbar og løvtrknopper. På våren spiser røya mye myrull (viktig for eggelgging), pluss bærlyng og urter. Kyllingene spiser mye insekter den første levemåneden, men går sakte men sikkert over til blomster, blad av bærlyng og etter hvert bær.

Forplantning: Polygam. Røya legger sine 6-8 egg i mai, ruges i 24-26 døgn. Kyllingene forlater reiret straks de er tørre, og passes av røya. De flyr etter 2-3 uker men holder sammen i kullet i 2-3 måneder.

Kilde: Norges Dyr

Mikkel Rev på nye eventyr

                                                                       Mikkel Rev

Mikkel Rev betyr : den som har stor og gild rumpe! Det stemmer med virkeligheten. Jeg har alltid hatt stor sans for rødreven, vårt vanligste og desidert mest tilpasningsdyktige rovdyr. For en vakker skapning! Jeg kan for eksempel ikke tenke meg et mer perfekt syn enn en rev i vintersnø. Med sin stort sett rødaktige pels er kontrasten til hvit snø slående. Litt sølvskimmer har den gjerne i pelsen fra skuldrene og nedover. Haletippen er hvit mens framside av bein og poter og bakside av ører er svarte.
Rødreven er en sky og var skapning og ikke lett å komme innpå. Det er ikke rart at rødreven er ekstremt forsiktig overfor oss mennesker. Vi har jo tross alt en historie der vi har prøvd å bekjempe dette flotte rovdyret med alle midler. Enda et mørkt kapittel i vår omgang med dyrelivet på denne planeten spør du meg! Men en luring som rødreven har klart seg gjennom både forfølgelse og sykdom! For et imponerende dyr!

Foring er en mulighet for å lokke til seg rev, men selv da kan det være vanskelig å få gode bilder og film. Denne sommeren skulle bli annerledes. Flere ganger i løpet av mai kom en revemor til foringsplassen min. Ingen tvil om at hun hadde et kull valper i nærheten. Jeg så tydelig velbrukte patter på magen hennes, og hun fylte alltid kjeften med så mye mat som mulig når hun kom innom. Dessverre så det også ut som hun var smittet av parasitten (midd) som forårsaker skabb. Halen hadde unaturlig lite pels, og jeg så antydning til sår på bakkroppen. Begge deler er et dårlig tegn. Hannen, som også tar del i ungestellet så jeg aldri, han var sannsynligvis mye mer sky.
Ved månedsskiftet mai/juni stoppet besøkene til rødrevhunnen. Ikke før midten av juni fikk jeg nytt revebesøk. En liten valp!

Den fikk litt pølser av meg, men tok like gjerne brødet som jeg hadde lagt ut til fuglene. Flere ganger hendte det at den tok et halvt brød i kjeften og forsvant inn i krattet. To måneder gamle får revevalper rødfarge i pelsen, så det betydde at denne var født i midten av april eller tidligere.

 


Hannkatten min, Neil, var nysgjerrig på den pelskledde gjesten på foringsplassen, men interessen var ikke gjensidig. Valpen ville helst være i fred med maten sin.

Den første natta så jeg bare en valp, men allerede neste natt var det først to, og ganske snart tre stykker på foringsplassen min. En fantastisk opplevelse rett og slett. De spiste, lekte, kranglet og sloss om hverandre. De tre valpene fortsatte å komme regelmessig resten av juni og noen dager ut i juli. Deretter ble besøkene mer sporadiske. Revemor eller revefar så jeg ikke noe til. Når dette skrives 20. juli er revevalpene "mine" minst tre måneder gamle, og det vil si at de fra nå uansett skal klare seg uten foreldre. Det er imidlertid vanlig at rødrevvalper fortsetter å holde seg i foreldrenes territorium  helt til seint på høsten. Så jeg håper det ikke er slutt på besøkene på foringsplassen min. Slike nærmøter med rødrev er rett og slett eksklusivt.

Kort og godt om rødrev:

Utbredelse: Finnes i alle landskapstyper over hele landet. Også i byer. Utbredt over hele den nordlige halvkule.

Kjennetegn: Lang og busket hale med hvit haletipp. Svart bak ørene og foran på beina. Gråhvit på undersiden. Ellers ensfarget rød med litt sølvskimmer i det røde fra skuldrene og nedover.

Voksen størrelse: Kroppslengde inntil 85 cm, hale inntil 50 cm. Vekt mellom 5 og 8 kilo, men inntil 15. Hannen større enn hunnen.

Parringstid: Januar-mars.

Drektighetstid: 52-53 døgn.

Fødselstid: April-mai.

Kullstørrelse: 1-8, sjelden inntil 14 unger.

Næring: Småpattedyr, hare, fugl, egg, lam av sau og kalv av rådyr og rein, frosk, padder, bær, frukt, korn, avfall.

Levealder: Inntil 14 år.

Levevis: Enslig eller i familiegrupper. Nattdyr, men kan også være i aktivitet på dagtid.

Kilde: Norges Dyr

I rådyrenes verden

                                                               
                                                                    På Kolberghaugen:

Bortsett fra litt kulde i november og et lite snøfall i desember, var det først fra midten av januar i år at vinteren virkelig banket på. Bildet er tatt en av de aller første dagene med snøfall i januar. Snøværet stoppet ikke før det hadde passert ca. 1 meter på flatmark! Disse to dyra, ei rågeit (til venstre) og hennes bukkekalv fra i fjor, var de første rådyra som dukket opp på foringsplassen min. Legg merke til den lille detaljen i speilet (den hvite flekken bak) som skiller rå fra bukk. Rågeita har en liten dusk, den kalles for skjørtet! Speilet er hvitt på vinteren og mer gulaktig om sommeren. Speilet utvides ved fare. Dyrene kommer stort sett til foringsplassen i den mørke delen av døgnet. Utover vinteren kan de imidlertid godt begynne å dukke opp på dagtid, men dette varierer litt fra vinter til vinter. Sist vinter kom rådyrene nesten ikke i dagslys, men i fjor vinter oppførte rådyrflokken seg mer og mer som en flokk husdyr, og kom innom foringsplassen mange ganger hver eneste dag i fullt dagslys. Jeg lar rådyrene være i fred når de er ute i terrenget omkring foringsplassen. Å skremme rådyr i løssnøen kan få fatale konsekvenser. Rådyra sliter seg raskt ut og kan få problemer med å hente seg inn igjen. Når snømengden blir over en halv meter så begynner rådyrene å få problemer med å ta seg frem.

"Trebein" kalte jeg denne rågeita. Hun ble fast gjest på foringsplassen min hele vinteren. Det blir alltid litt krangling blant rådyrene på foringsplassen, og jeg var litt bekymret for at Trebein med sitt handikap skulle bli litt ekstra mobbet. Men det skjedde ikke. Det var tæl i Trebein-dama, og hun gjorde krav på sin rettmesssige plass i flokken.

Jeg har drevet med foring av rådyr i årevis. Når den første snøen og kulda kommer starter jeg opp. Og jeg slutter ikke før våren er i full gang og det er rikelig med naturlig mat i området. Kornavrens er en type pellets som er bra mat for rådyr. jeg kjøper det på "Mølla"" (Felleskjøpet). Ellers blander jeg inn grønnsaker (f.eks. gulrøtter, kålrot) og frukt (særlig epler). Både frukten og grønnsakene kutter jeg opp i småbiter. Litt brødmat legger jeg også alltid ut, og det er populært!

Trebein spiser julenek.

Dette bildet er tatt vinteren 2012/2013. Da kjøpte jeg opp restlageret av julenek hos Felleskjøpet-filialene i distriktet. De ca. 200 julenekene spiste rådyrflokken min (13 stykker den vinteren) opp i løpet av et par måneder!

Geviret hos rådyrbukken vokser ut på nytt hvert eneste år. Det starter fra rosenstokken i kraniet. Veksten begynner ved årsskiftet, og allerede tidlig i februar kan geviret være som på dette bildet!

 Dette er en annen bukk, fotografert et par uker seinere enn den forrige, altså i siste halvdel av februar. Ingen tvil om at dette blir en fin seks-takker (tre takker på hvert gevir). Det som er litt spesielt hos rådyr er at geviret ikke nødvendigvis blir flottere og flottere ettersom dyret nærmer seg sin beste alder. Det kan godt veksle mellom et staselig gevir ett år, og litt dårligere det neste, for så å bli flott igjen! Normal levealder hos rådyr er 12-14 år. Kan bli opptil 17 år.

Disse tre stor-bukkene er alle fotografert i siste halvdel av mars i år. Allerede på denne tiden får kampene mellom bukkene litt mer preg av alvor. Om noen få uker vil de starte med å feie basten av geviret og begynne å kreve hvert sitt territorium. Da er det ingen "gutteklubben grei" lenger nei. Bukkene beholder geviret over sommeren (brunst og parring i juli-august) og høsten og de mister det en eller annen gang i perioden oktober-desember. Så er det på'n igjen!

Det er månedskiftet mars/april, snøen forsvant tidlig, og det er allerede masse snadder i form av grønne skudd på grasengene omkring gården på Kolberghaugen. Det setter rådyrflokken stor pris på! Fortsatt er rågeiter og bukker samlet i skjønn forening. Totalt observerte jeg åtte forskjellige dyr på foringsplassen denne vinteren (i fjor vinter hadde jeg 13). Fire av dem var storbukker. Ettersom gras og knopper vokser blir besøkene på foringsplassen min mer sporadiske. Men jeg er jo stapp full av opplevelser, og bilder og film har det blitt mye av. Jeg gleder meg allerede til foring av rådyr neste vinter!

Et par av mine favorittbilder fra vinteren 2012/2013 helt til slutt her!


Kort og godt om rådyr:

Latinsk navn: Capreolus capreolus
Hann: Råbukk, Hunn: rågeit, Unge: råkalv, råkje

Utrbredelse: Finnes i størstedelen av landet nord til Bodø, med streifdyr nord til Finnmark. Er fortsatt i spredning. Ellers i verden finner vi rådyr i størstedelen av Europa og Asia (bortsett fra de aller nordligste områder). På grunn av hard beskatning var rådyr så å si utryddet i Skandinavia på 1700-tallet. Noen få dyr ble reddet, og fra de dyrene har bestanden vokst til det den er i dag! Finnes fra kyst til høyfjell, liker seg best i løvskog/barskog og kulturlandskap,

Kjennetegn: Gråbrun pels på vinteren, rødbrun på sommeren. Spinkle og litt korte bein i forhold til kroppen. Hvitt speil i bakenden (gulaktig på sommeren). Bukken har vanligvis tre takker på hver stang i geviret (seks-takker). Vekta øker fra sør (15-17 kg) til nord (25-37) i utbredelsesområdet.

Forplantning: Brunst og parring i juli-august. Rågeita er drektig i 9-10 måneder med aktiv fostervekst i de siste 5. Vanligvis to (1-4) kalver i slutten av mai til begynnelsen av juni.

Næring: På sommeren gress, urter, sopp samt blad og skudd på busker og trær. Høsten og særlig vinteren kan være den tøffe tida (hvis de ikke er så heldige å ha en foringsplass i nærheten). Vanlig kosthold er lyng og kvister og knopper. Kan også beite på korn, grønnsaker, jordbærplanter og knopper og skudd på bærbusker og frukttrær.

Levealder: 12-14, opptil 17 år.

Levevis: Kan samles i flokker med 5-15 dyr. Holder seg normalt på et ganske begrenset område hele året. Unge dyr og bukker i brunst kan vandre langt. Mest aktiv morgen og kveld (gjerne hele døgnet på en foringsplass).

Lyder: Rågeita har en høy pipetone som kallesignal. Skremte dyr brøler kraftig (og har garantert skremt mange mennesker, meg selv inkludert!).

Kilde: Norges Dyr

Familien Grevling

                                                                   

                                                                    Familien Grevling

Se godt på dette bildet! Hvordan er det mulig å mislike disse vakre skapningene? Ok, grevlingen er et rovdyr og kan være en råtass. Men alteter som den er er den like mye et nyttedyr i naturen. Alle historier om grevlinger som går til angrep på mennesker må tas med en stor klype salt. Vi har egentlig ingen ting å frykte i møte med disse dyra. De stikker så fort de ser, hører eller lukter oss. Det kan jeg også si av egen erfaring, etter utallige nærmøter med grevling opp gjennom årene. Heldigvis er det mange med meg som liker grevling. Dette er historien om familien grevling som dukket opp på foringsplassen på Fredfoss i Vestfossen denne sommeren, og ga meg mange spennende og uforglemmelige opplevelser.

Grevlingmor (til venstre på bildet) begynte å dukke opp på foringsplassen tidlig på sommeren. Fra midten av juni begynte hun å ta med seg ungene. De første nettene bare en unge, men etter hvert hele kullet på fire! Første kvelden jeg så den gjengen komme på rekke og rad måtte jeg klype meg selv i armen. Det var en stor opplevelse. Ungene er ca. tre måneder gamle når de begynner å bli med mor på turer ut i terrenget. Disse ungene var derfor sannsynligvis født ca. midt i mars i et hi et eller annet sted oppe i skogen. Skogen starter bare 100 meter fra foringsplassen, så hiet ligger nok ikke langt unna.

Brødmat av forskjellig slag, egentlig tiltenkt fuglene, var en favoritt for grevlingfamilien. Med stor appetitt og ledsaget av høye smattelyder ble boller og brød satt til livs. Små tilløp til krangling ungene imellom var det selvsagt under måltidet. Noe annet hadde vært rart! Ellers var det artig å observere hvor viktig duftmarkering er for grevlingene. Ved hvert eneste besøk markerte de alle sammen rundt på forskjellige steder i hagen. En lavendelplante var veldig populær å markere på. Duftmarkeringen skjer ved hjelp av analkjertler. Ofte så jeg ungene også markere på hverandre. Hver grevling har sin spesielle duft. Grevlingen markerer også ved å grave såkalte grevilngdasser. Det er ca. 15 cm dype og 15 cm i diamter store hull som grevlingen graver opp, for så å fylle med ekskrementer. Når et hull er fylt opp graves et nytt. Grevlingdasser er mest vanlig å finne tett inntil hiplassen.

 Siden det stort sett hver eneste natt var tre forskjellige pinnsvin innom foringsplassen var det jo bare et tidsspørsmål før jeg fikk oppleve møter mellom hele familien og pinnsvin. Spennende venting for å si det mildt. Allerede hadde jeg opplevd flere nærmøter mellom grevlingmoren og pinnsvinene. Jeg så aldri tegn til at grevlingmor tenkte  å gå til angrep, til min store lettelse. Ett av pinnsvinene skreik som en gris når grevlingmor kom helt inntil. De andre bare pustet tungt. Alle rullet seg litt sammen slik at hodet ble dekket av piggene.

Det var ingen tvil om at pinnsvina så på grevlingungene som en mye mindre trussel enn den voksne mora. Flere ganger opplevde jeg at grevlingunge og pinnsvin satt og spiste tett inntil hverandre. Ett av pinnsvina skremte faktisk bort en grevlingunge ved å stritte med piggene og hoppe til!


Kort og godt om grevling:

Utbredelse: Store deler av Sør-Norge til nord for polarsirkelen. Bestanden og utbredelsen i Norge har økt betydelig siden 70-tallet. Finnes ellers i størstedelen av Europa, Nord- og Mellom-Asia til Japan.

Kjennetegn: Pæreforma kropp, kraftig bygd, lite hode. Små øyne og ører. Korte bein og kort hale. Veldig karakteristisk hvitt hode med svarte bånd fra snutespissen til nakken. Tegningene på hodet fungerer muligens som et varselsignal overfor fiender (f.eks. grevlingunger vs. rødrev).

Voksen størrelse: Kroppslengde opptil ca. 90 cm, hale 15-20 cm. Vekt inntil 22 kilo. Hannen er større enn hunnen. Vektrekorden hos grevling er fra Russland; 34 kilo!

Parringstid: April-juli (parring også observert på høsten). I England parrer grevlingene seg hele året.

Drektighetstid: 9-10 måneder. Grevlingen har sterkt forsinket fosterutvikling.

Fødselstid: Februar-mars.

Kullstørrelse: 2-5 unger.

Næring: Altetende. (fugler krypdyr, amfibier, fisk, pattedyr, insekter, frukt, matavfall). Øverst på matseddelen står meitemark. På høsten spiser grevlingen mye plantekost, f.eks. havre og hvete.

Levealder: Inntil 15 år.

Levested: Byer, tettsteder, kulturlandskap og skog. Mange mennesker tror at grevlingen bare finnes nede i siviliserte strøk. Men dett stemmer overhodet ikke. Grevlingen trives veldig godt langt til skogs. Her i området lever f.eks. grevlingen helt inne på Holtefjell.

Levevis: Enslig eller i små grupper (vanlig med ca. fem dyr). I et ungekull kan noen dra sin egen vei allerede på høsten, andre venter til neste vår/sommer, og enkelte velger å bli i området. Grevlingen er et nattdyr. Sover vintersøvn i hiet. Voksne dyr kan godt tusle seg en tur i snøen allerede i mars.

Fiender: Mennesket og enkelte store hunder. Akkurat som pinnsvinet er grevlingen utsatt i biltrafikken. Altfor mange grevlinger blir dessverre drept hvert år på våre veier.




Kilde: Norges Dyr                                                                            

Pinnsvin vs. grevling
Pinnsvinet har alltid fascinert meg, og har også medført at jeg i mange år har fungert som en slags "pinnsvinpappa", det vil si at jeg har tatt i mot syke dyr og spesielt små unger som av en eller annen grunn har mistet moren sin. Et givende arbeid, og jeg setter mer enn gjerne av store deler av sommeren til dette. Stadig flere folk blir klar over mitt engasjement med pinnsvin, og som regel har jeg flere titalls pinnsvin innom "klinikken" i bryggerhuset på Kolberghaugen i løpet av en sommer.

Bolla pinnsvin er vel et passende navn på denne hjerteknuseren; en morløs pinnsvinunge på ca. 100 gram!

Små pinnsvinunger får kattemelkerstatning den første tiden de er til behandling hos meg.

Den vanligste årsaken til at pinnsvinmor blir borte er biltrafikken. Dessverre har ikke pinnsvinet lært seg å løpe når en bil nærmer seg. Når en fare kommer, ruller pinnsvinet seg sammen. Det fungerer dårlig i forhold til en bil. Dette store kullet på ni pinnsvinunger fikk jeg i forpleining i fjor sommer. De ble født på Lundehaugen i Vestfossen. Moren forsvant og ble aldri funnet. Som typisk er begynte da ungene å tyte ut på gårdsplassen fra bolet under en vedstabel, i fullt dagslys. Små pinnsvinunger som virrer rundt midt på dagen uten at mor er tilstede er et sikkert tegn på at ting ikke er som det skal. Etter et par måneders stell og foring ble alle disse ungene satt ut samme sted de ble funnet.

Utbredelse

Pinnsvinet finnes i kystnære strøk fra svenskegrensa til Bodø. Mye av utbredelsen både på Vestlandet og nordover skyldes nok at det før var vanlig å sette ut pinnsvin. I Buskerud er det i de helt nederste delene vi finner livskraftige pinnsvinbestander, dvs. i Eikerbygdene og Drammensområdet. Pinnsvinet har strenge krav til lengden på sommeren (155 dager med temp. over 3 grader). Det er for at ungene skal bli store nok til å overleve den første vinteren i dvale. Det er viktig å merke seg at pinnsvinet i dag ser ut til å stortrives i nærheten av mennesker. Både i tettsteder og byer og villastrøk er det muligheter for å oppleve det spesielle dyret. Her lever selvsagt pinnsvinet farlig i forhold til biltrafikken. Ser du et pinnsvin i veien, så flytt det gjerne ut i nærmeste villnis og kratt eller hage. Men ikke flytt det langt, og ikke ut i skogen! Særlig med tanke på at hunner kan ha unger i bolet i juni, juli og august så er dette viktig. Selv om biltrafikken gjør et godt innhogg i pinnsvinbestanden så er det mangel på sikre overvintringsplasser som er det største problemet for pinnsvinet. Vi har blitt for flinke til å tette alle åpninger under uthus, garasjer og verandaer. Vær så snill, la det være åpninger slik at pinnsvinet kan finne gode plasser til å ligge tørt og godt i vinterdvale!

Pinnsvin på foringsplassen

Heldig er den som har pinnsvin rundt huset, for da kan pinnsvinet bli fast gjest på foringsplassen. Vann og kattemat (tørrfor er best) er tingen! Pernille (kona mi) er blant de heldige som har pinnsvinbesøk i hagen. Der står alltid vannskåla full, og hun legger også ut kattemat. På sine faste runder i sommernatta på jakt etter insekter og meitemark kommer flere pinnsvin innom hagen til Pernille. Veldig ofte står jeg klar med kamera i vinduet. Denne sommeren har gitt meg noen meget spesielle opplevelser. Se bare på disse bildene:

Det er første gang jeg ser slik voldsom krangling mellom pinnsvin. Dette er sannsynligvis to hanner. Den ene går gang på gang til angrep på den andre. Hver gang ruller den underlegne seg sammen som en ball, og blir faktisk dyttet rundt som en fotball på plenen!

Brød og boller til fuglene er også populært for pinnsvin. I den lyse sommernatta våkner fuglene til liv allerede i tre-tida. En svarttrost-hann vil gjerne ha litt bolle, men bollehaugen er opptatt.....

Overraskelsen er stor den første natta som en grevling dukker opp på foringsplassen. Jeg kjenner på en blanding av bekymring og spenning. Jeg veit at grevlingen er en potensiell fiende av pinnsvinet. Jeg har selv funnet pinnsvin som er drept og spist av grevling. Samtidig har jeg en teori om at slett ikke alle grevlinger vil gå til angrep på pinnsvin. Men foreløbig veit jeg jo ikke hva akkurat denne grevlingen vil gjøre. Noen netter seinere får jeg svaret. For første gang i mitt liv får jeg både sett, fotografert og filmet et møte mellom pinnsvin og grevling.

Spenningen er nærmest uutholdelig den første natta som jeg opplever at pinnsvinet er på plass, samtidig som grevlingen smyger seg under gjerdet. Etterhvert blir det nærkontakt mellom pinnsvin og grevling. Grevlingen snuser fakstisk på pinnsvinet. Pinnsvinet svarer ved å gjemme hodet og stritte med piggene, og skriker som en gris! Grevlingen trekker seg da litt unna. Den voksne grevlingen gjør ikke antydning til å ville gå til angrep på pinnsvinet. Jeg puster lettet ut. For en opplevelse!

Et sjeldent øyeblikk. Nærkontakt mellom voksen grevling og voksent pinnsvin.

Og det er flere skapninger som setter pris på vannskåla på foringsplassen!


Kort og godt om pinnsvin:

Utbredelse: Europa og Asia sør for polarsirkelen. I Norge i lavereliggende strøk av Østlandet og i kystnære strøk nordover til Bodø.

Kjennetegn: Ca. 6000 mørkebrune pigger dekker hode og rygg. Ellers dekket av brunaktig pels. 3-4 cm lang hale.

Voksen størrelse: Lengde 25-30 cm, vekt 0,3 - 1,2 kilo.

Forplantning: Parringstid i mai. Ungene fødes normalt i månedsskiftet juni/juli. 1-10 unger. Ungene dier i ca. tre uker og følger moren i til sammen ca. seks uker. Så går de hver til sitt som de einstøinger de er.

Mat: Insekter, mark, snegler, nedfallsfrukt. Kan ta slanger, unger av småfugl og smågnagere.

Levealder: Opptil 10 år.

Levested: I tettsteder og byer med villahager, parker og grøntområder. Ser ut til å ha forsvunnet fra kulturlandskap/gårdsbruk av ukjente årsaker (men vi skal ikke se bort fra at bruken av sprøytemidler kan være en årsak).

Levevis: Stedbunden, oftest enslig. Aktiv kveld og natt (men av og til også på dagtid). Lager bol. Går i vinterdvale.